KGB

Tune of the moment: Mick Jagger and Keith Richards Are Always Fighting-The Passionate and Objective Jokerfan

De aller fleste som kjenner meg vet at jeg glad i musikk. Jeg håper værtfall de vet det. De vet også at jeg stort sett stiller meg kritisk til den musikken som jeg ikke liker og jeg holder meg til den musikken jeg liker. Den musikken som lages i dag, eller, de ferske artistene som lager i musikk i dag er utrolig kjedelig og man kan ikke skille de forskjellige artistene fra hverandre. Musikken er så så likt, det er ingen som skiller seg ut fra flokken og ingen lager musikk som har noe slags mening eller som appellerer til meg. Det er synd å se at dagens populærmusikk har blitt redusert til dataprodusert dritt som har ingen mening. Det er synd å se at musikken som produseres i dag produseres uten hjerte og sjel og uten noe mening eller tanke bak.

Musikken jeg hører på må ha en, eller gjerne flere, meninger i seg. Musikken jeg hører på må bety noe for meg, musikken jeg hører på må jeg kunne kjenne meg igjen i. Det er de ekte musikerne som appellerer til meg. Jeg kan nevne i fleng: Rolling Stones, Bob Dylan, Beatles, The Who, Pink Floyd, Jethro Tull, Runrig, Tom Petty, Bruce Springsteen, Oasis, Queen, the Kinks, Led Zeppelin, Dire Straits og deres likemenn. Det er de som står for den ekte musikken, det er de som har laget den musikken som kommer til å bli husket i all fremtid. Det er de som har laget den musikken som jeg kjenner meg igjen i, det er de som har laget den musikken som betyr noe for meg. Det er de som har laget den musikken som har meninger i teksten.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
"To make a rock'n'roll record, technology is the least important thing"-Keith Richards

Tune of the moment: Telegraph Road-Dire Straits

Nå er jeg drittlei Michael Jackson. Jeg sier ikke at det ikke er trist for fansen at han døde eller noe i den duren. Jeg sier bare at jeg er drittlei av mediedekningen han får. Det er utrolig hvor mye plass norske og internasjonale medier vier både han, familien, økonomien, konspirasjonsteoriene og alt det andre. Det er også sjokkerende at han får så mye spalteplass, mens andre ikoner som for eksempel Farrah Fawcett, Karl Malden og andre får ett par linjer.

Det er også mye verre ting som skjer ute i verden som fortjener mer oppmerksomhet enn MJ sin død. Borgerkriger, finanskrise, sult og fattigdom. Dette er for meg mye viktigere saker og noe som fortjener alle de tusenvis av sidene MJ har fått og kommer til å få. Blir irritert at dag etter dag så er det noe nytt som vries ut for å ha en sak om MJ. For mange er det sikkert ett stort tap at han er borte, jeg forstår det og det er ikke det jeg reagerer på, bare for å ha sagt det. Jeg syns det bare er synd at hans død får så mye mer oppmerksomhet enn de mange millionene som har død, blitt drept eller blitt drevet på flukt på grunn av kriger, sult og fattigdom.

Jeg hadde håpet i det lengste at jeg skulle unngå å skrive ett ord om MJ, siden jeg ser på mannen som en heller svak artist med en musikk som overhode ikke appellerer til meg. Men jeg måtte bare få sagt det jeg nå har skrevet, bare for å få det ut av systemet.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
"The death of one man is a tragedy. The death of millions is a statistic. "-Josef Stalin

Tune of the Moment: Bob Dylan-Emotionally Yours

Som tittelen på innlegget muligens indikerer så er det nå to år siden jeg og kjæresten min ble sammen. Litt klisje at vi ble sammen på Valentine's day, men det får så være. Nå er ikke denne type kjærlighetsdedikering akkurat noe av det kan jeg best, ikke at jeg er så jævlig eksepsjonell i så mye heller da, men men.

Kjære Maria, hvordan du har holdt ut i to år med meg er heller uforståelig, men jeg er glad for at du har holdt ut så lenge. Beklager for de gangene jeg har vært teit og vanskelig å ha med å gjøre. Du er jo verdens beste kjæreste, du er søt, du er snill, du er smart(som kan være irriterende av og til), du er vakker, du er morsom, ja, du er rett og slett fantastisk. Jeg håper virkelig vi får feiret mange flere årsdager sammen. Å jeg beklager for at jeg ikke har råd til den fantastiske årsgaven du fortjener, men håper du blir glad for det du får.

Helt til slutt: Maria, jeg elsker deg.

"Every river I try to cross
Every hill I try to climb
Every ocean I try to swim
Every road I try to find
All the ways of my life
I'd rather be with you
There's no way
Without you"

Tune of the moment: Bob Dylan-When the Ship Comes In

Wuhu, innlegg nr.1! Anyway, ser nå virkelig frem til Bob Dylan konsert i Oslo Spektrum 25.mars. Dette blir fjerde gang jeg Bob live og han leverer virkelig hver gang. At stemmen hans ikke hører hjemme på Idol er for meg helt greit, for meg er det ikke sangstemmen hans det viktigste, men det viktigste er budskapet Bob Dylan har med sangene sine. Helt siden jeg oppdaget Dylan for ca. åtte år siden har hans sanger og budskapene som ligger i sangene hans noe som har hatt stor betydning for meg. I Bob sine sanger kan man gjemme seg bort, drømme seg bort, glede seg, søke trøst, føle sorg og sinne. Kanskje sangene hans har formet livet mitt på en eller annen måte, sammen med Keith Richards of course.

Jeg liker å tro at de aller aller fleste av oss har tydd til musikk i glede, sorg, sinne og i andre følelsessituasjoner. For meg og flere av mine nærmeste er musikk noe av det viktigste i livet. For meg har Bob Dylan ofte vært til hjelp for å sette ord på tanker og følelser.

"Steal a little and they throw you in jail, steal a lot and they make you king"-Bob Dylan